Hvem er far til barnet?

Publisert
 
 

Hvem er far til barnet?

Hvem som er barnets mor er etter norsk lov opplagt. I følge barneloven § 2 er det den som føder barnet som skal regnes som barnets mor. En avtale om å føde et barn på vegne av en annen kvinne, regnes ikke som en bindende avtale, da surrogati er forbudt i landet.

Det er ikke like opplagt hvem som er barnets far. Reglene om hvem som skal anses som barnets far, rettslig sett, skal behandles i denne artikkelen.

Etter barneloven § 3, skal den som er gift med barnets mor ved fødselen regnes uten videre som barnets far.

Er moren enke, er ektemannen også barnets far dersom moren kunne ha blitt besvangret før han døde.

Er moren ugift, må farskapet positivt fastslås. Faren kan vedta farskapet under svangerskapet eller etter at barnet er født. Dette skjer ved at far i medhold av barneloven § 4 erklærer farskap skriftlig i fødselsmeldingen eller ved fremmøte for jordmor eller lege ved svangerskapskontroll, folkeregisteret/skattekontoret, domstolen eller bidragsfogden (NAV). Dersom faren oppholder seg i utlandet, kan farskap erklæres ovenfor norsk diplomatisk eller konsulær tjenestemann.

Ved ugifte foreldre fastsettes farskap vanligvis ved at mor oppgir navnet på far som så erklærer farskapet. Hvis mor ikke oppgir navnet på barnets far og en mann erklærer farskapet, må mor godta erklæringen.

Dersom NAV mottar en fødselsmelding hvor farskapet ikke er fastsatt, kan de i medhold av barneloven kap. 3 kreve at moren og den eller de som mor utpeker kan være far til barnet avgir forklaring, og det kan også gis pålegg om blodprøver av dem og barnet. Denne regelen har sammenheng med at det er det offentliges ansvar å søke å finne svar på hvem far til barnet er. Hvis NAV finner at det er trolig en bestemt mann er far, skal det skrives ut et farskapsforelegg mot ham. Er det flere trolige fedre, kan det skrives ut forelegg mot den som NAV mener mest trolig er far.

Dersom den som av mor utpekes som faren ikke vedtar farskapet, har NAV anledning til å reise farskapssak for retten.
Gjennom DNA-testing kan farskapsspørsmålet avgjøres med nær 100 % sikkerhet. Det er derfor svært få saker som i dag havner i domstolene. De fleste blir avgjort under behandlingen hos NAV.
Etter barneloven § 6a, har barnet etter fylt 18 år et rettskrav på å skaffe seg kunnskap om hvem som er sin biologiske far.

Dersom det er fastsatt farskap via ekteskap eller erklæring, men det senere viser seg at det er grunnlag for å endre farskapet, kan endring skje ved at barnet, hver av foreldrene og tredjemann som mener at han er far til det barnet som er registrert med en annen far, reiser farskapssak. Er farskapet tidligere fastsatt ved dom, uten at DNA-analyse forelå, kan saken kreves gjenopptatt. Disse nevnte personer kan alltid reise farskapssak for domstolene.

Mal til stevning i farskapssak finner en på www.domstol.no.

Merk at personkretsen i bestemmelsen er uttømmende. Øvrige kan ikke reise farskapssak, eksempelvis dersom det skal oppstå tvist om hvem som er arveberettiget, kan ikke øvrige arvinger begjære farskapssak.

Et farskap kan også endres av NAV ved at en mann erklærer farskapet og at barnets mor og opprinnelige far godkjenner erklæringen.

Farskapssaker for retten avgjøres ved DNA-prøve. Den som er pålagt av retten å avlegge en DNA-prøve, kan ikke motsette seg dette.

Retten vil etter mottak av stevning i farskapssak gi pålegg til mor, barn og de menn som er gjort til part i saken, pålegg om å avgi DNA-prøve til analyse.

Dersom en som kan være far til barnet er død eller av annen grunn utilgjengelig for prøvetaking, kan retten fremskaffe bevis i farskapssaken ved å innhente og benytte biologisk materiale eller prøver som tidligere er tatt av vedkommende.

For det tilfellet noen motsier seg påbudet om å avgi DNA-prøve i farskapssak, kan retten vedta at vedkommende skal pågripes av politiet og fremstilles for lege for prøvetaking.

Hvis en mann blir utpekt som far etter DNA-prøven, skal domstolen avsi dom på at han er barnets far.

Lene Sandberg, advokat Alta